Questo sito utilizza cookie tecnici, analytics e di terze parti.
Proseguendo nella navigazione accetti l'utilizzo dei cookie.

Preferenze cookies

Italia – la storia, la cultura e la gente. Presentazione in norvegese a cura di Arnt Stefansen.

Arnt Stefansen, giornalista e scrittore, ha di recente pubblicato un volume sulla storia e sulla cultura italiane, e sui suoi abitanti. Ne parla in questa presentazione digitale. Conferenza in lingua norvegese. 

Arnt Stefansen è ora corrispondente della radio-televisione norvegese NRK in Brasile. 

Per poter seguire l’evento, si prega di cliccare qui (accessibile anche a chi non ha un proprio profilo su facebook): https://www.facebook.com/DetItalienskeKulturinstituttIOslo/live 

* * *

Les noen udrag fra boken her:

BERNINIS ROMA
Det er blitt sagt at ingen enkeltperson har preget bybildet i sentrum av dagens Roma så sterkt som Gian Lorenzo Bernini, den store barokk-kunstneren som levde fra 1598 til 1680. Og det største fotavtrykket er utvilsomt Petersplassen, med de praktfulle kolonnadene, et anlegg som ble ferdigstilt i 1667.
En annen vakker plass som preges av Berninis kunst er Piazza Navona, et av de hyggeligste og vakreste byrom i den evige stad. Og det vakreste av alt på denne plassen er Fontana dei Quattri Fiumi, Fireflodsfontenen fra midten av 1600-tallet.
Den er et bilde på verden, det vil si de fire verdensdelene som var “oppdaget” på denne tiden. Fire gigantskulpturer representerer de mest kjente elvene, Donau i Europa, Nilen i Afrika, Ganges i Asia og Rio de la Plata i Amerika. Og på toppen av det hele står en gigantisk obelisk som var blitt brakt fra Egypt i romertiden.
Men det var på hengende håret at verden ikke gikk glipp av dette praktfulle kunstverket. For den daværende paven, Innocent 10. var rasende på Bernini, etter at sistnevnte hadde laget skandale i forbindelse med et byggeprosjekt på Peterskirken, og kunstneren var ikke invitert til konkurransen om å lage det nye fonteneanlegget. Men via sine kontakter greide Bernini å få vist frem sin modell, og paven ble mektig imponert. Da han fikk vite hvem kunstneren var, skal han ha sukket dypt, og uttalt: “Hvis man skal unngå Bernini, må man unngå å se hans kunst!”
Men selv om Gian Lorenzo Bernini er de ruvende monumenters kunstner, så har han også etterlatt seg verk som viser at han behersker det nære og følsomme til fullkommenhet. Et av hans aller vakreste arbeider er skulpturen Den hellige Teresas ekstase i kirken Santa Maria della Vittoria.
Motivet er den berømte spanske nonnen, forfatteren og helgenen Teresa fra Avila, og Bernini fremstiller henne i det hun opplever en “guddommelig ekstase” ved at en engel støter kjærlighetens pil inn i hennes hjerte.
Av andre Bernini-kunstverk i Roma er Fontana di Tritone, den kjente fontenen på Piazza Barberini, det store herskapshuset Palazzo Barberini, og den morsomme og flotte “elefant-obelisken” foran kirken Santa Maria sopra Minerva ved Pantheon.
—-

OM KIRKENS DOMINERENDE PLASS I ITALIENSK MIDDELALDER:
Gjennom hele middelalderen var det kirken som sto i sentrum for kunsten og kulturen. Kirken brukte enorme ressurser på kunstnerisk utsmykning, og de praktfullt dekorerte kirkerommene ble et jordisk bilde på det himmelriket som ventet på de troende.
Og siden messene ble holdt på latin, et språk de aller færreste kirkegjengere forsto, var det billedkunsten som ble kirkens viktigste språk når bibelhistorien skulle fortelles og det hellige budskap forklares. “Pictura est laicorum literatura” – “bildet er allmuens litteratur”, lød en berømt setning fra middelalderen.
Men kirken var også en enormt viktig sosial kraft for menneskene i middelalderen. Det kristne budskap om medmenneskelighet og respekt for livet hadde brakt en helt ny tenkning rundt helsestell og pleie av syke. Og i middelalderen var kirkens institusjoner det nærmeste man kom det vi i dag kaller en sosialstat.
Sentralt i helsestell og omsorgsarbeid sto klostervesenet, som oppsto i Egypt allerede på 300-tallet. Den første klosterordenen i Vest-Europa var benediktinerne, og dets grunnlegger Benedikt fra Nurcia innviet klosteret Monte Cassino, mellom Roma og Napoli, i år 529. Helt sentral blant Benedikts klosterregler var påbudet om å ta seg av de syke, og klostrene ble den viktigste helseinstitusjonen i Europa gjennom middelalderen og frem til 1300-tallet.
På 1200-tallet oppsto to viktige nye klosterordener, fransiskanerne i Italia og dominikanerne i Spania. Begge fikk stor oppslutning, særlig blant folk i byene, der mange mente at kirken var i ferd med å bevege seg bort fra sine røtter: en enkel livsførsel og troskap mot bibelens lære.
En uhyre viktig oppgave for kirken og klostrene var utdanning og bevaring av kunnskap. Da Vestromerriket gikk under og germanske stammer strømmet inn i det søreuropeiske kulturområdet gikk enorme kulturskatter tapt. En av dem var den rike gresk-romerske litteraturen, som hadde utviklet seg i antikken.
Denne kulturarven ville trolig ha gått tapt hadde det ikke vært for benediktiner-munkenes innsats. Det ble opprettet biblioteker og gitt undervisning i kopiering av gamle tekster, og tusener av verk ble sporet opp og møysommelig skrevet av, og dermed reddet for ettertiden.

—-
OM ROMERNES NAVN PÅ MÅNEDENE:
Hvorfor heter årets niende måned “september”, som jo kommer av tallet sju? Og hvorfor heter årets tolvte måned “desember”, som kommer av tallet 10?
Utdrag fra boken:
Noe av det viktigste i tidlige sivilisasjoner, som den romerske, var å finne et system for tidsregning. Ved å dele inn tiden i dager, måneder og år fikk menneskene en fast ramme for sin tilværelse og de kunne planlegge sin fremtid og gjøre avtaler til bestemte tidspunkter. Særlig viktig var dette for bøndene, som trengte å vite når de skulle pløye, så og høste, og det var tross alt de som sto for den viktigste næringsvirksomheten: å skaffe mat til samfunnet.
Alle kunne se at månen forandret seg etter et fast mønster, fra den ene fullmånen til den neste. Derfor ble den første tidsenheten nettopp et slikt tidsrom, og man kalte det – naturlig nok – for en måned.
De fleste månedene hadde samme navn som i dag, som januarius, februarius, martius, aprilis, maius og junius, mens juli og august er oppkalt etter henholdsvis Julius Cæsar og keiser Augustus i det siste århundre før Kristi fødsel. Opprinnelig het disse månedene quintilis og sextilis (den femte og den sjette på latin), og også resten av årets måneder ble gitt navn på denne måten; september (den sjuende), oktober (den åttende), november (den niende) og desember (den tiende).
Men september er jo årets niende måned, oktober den tiende osv. Hvordan henger det sammen? Forklaringen er at mars var den første måneden i den romerske kalenderen helt frem til Julius Cæsars reform i år 46 f.Kr. (Den julianske kalender). Da først ble 1. januar årets første dag. Men den dag i dag bruker vi altså “feil navn” på årets fire siste måneder, og det er romerne som har skylden!

  • Organizzato da: IIC Oslo