PARIGI, O CARA
Musikk har noe spesielt og usedvanlig ved seg: å videreformidle og tolke den er samlet i èn gest. Musikk er lyd og eksisterer i det øyeblikket den blir spilt og i dét man spiller den, kan man ikke unngå å tolke den. Gesten som tar vare på den, som videreformidler den, er uunngåelig «korrumpert» av de uendelige variablene som er forbundet med å spille den. Dette tvinger verden til å ha en evig skyldfølelse som er ukjent for andre kunstarter: man frykter til enhver tid å forråde originalen fordi man opplever det er en måte å rote bort originalen på. Denne frykten har naglet – å fortsetter å nagle fast -den musikalske tolkningen. Plikten til å formidle sensurerer gleden over tolkningen.
– Av Alessandro Baricco i ”L’anima di Hegel e le mucche del Wisconsin – Hegels sjel og kuene i Wisconsin”.
Her er det altså snakk om to grunnleggende begreper: tolkningen og frykten for å forråde musikken slik den er skrevet ned. Når jeg har undret meg over hvem Giuseppe Verdi egentlig er, har jeg sagt til meg selv at det finnes en drastisk og endelig måte å komme ut av denne låste situasjonen på: å informere publikum om at originalen ikke finnes, at den ekte Verdi – gitt at man faktisk kan bruke en sånn terminologi – er forsvunnet for alltid. Mye er forandret siden Verdis egen tid: den sosiale konteksten; de kulturelle referanserammene; måten å utføre musikken på; stedene og den sosiale statusen, – alt virker inn på hvordan man lytter. Idag kan vi lytte ikke bare til komponister som Haydn, Beethoven, og Mozart, men også Brahms, Ravel, Morricone, Madonna, Spice Girls, reklamelåter – og sånn kan man holde på i det uendelige. Likevel er det ingen av disse argumentene som egentlig teller.
Faktisk er det intet verk som overleveres slik det var skrevet i utgangspunktet: vi mottar en fossil dekket av sedimenter som har samlet seg opp igjennom tidene. Det som kalles «den ekte Verdi» er ikke annet enn det siste produktet skapt av tolkningenes metamorfose. Der en fortolker ikke er annet enn et medium mellom verket og tiden han lever i, der verket gjennom tolkningen blir frigjort: fri til å gjenskapes i den tidsepoken det spilles i. Opera-arier (“Questa o quella”, ”La donna è mobile”, ”Bella figlia dell’amore”, ”Amami Alfredo”, ”Parigi, o cara”) er blant det mest kjente verkene og har derfor ikke behov for å «blåses opp» av fortolkeren men heller bli levendegjort for hva de er.
Fløytisten og komponisten Giuseppe Gariboldi (1833-1905) og komponist Raffaele Parma lot seg inspirere av Verdis operaer og skrev Fantasier for obo og piano ifølge en praksis som var utbredt på deres egen tid, dvs å gjøre verkene mer publikumsvennlige. Man kan si det dreier seg om en slags operaens «hit parade» som ble spilt i datidens populære salonger. Jeg fant disse glemte Fantasiene i biblioteket på G.Verdi-konservatoriet i Milano og har spilt dem inn på albumet «Parigi, o cara». Fantasiene gir oboen en ny og egen plass der den før var henvist til en rolle i orkesteret og underbygger instrumentets sangbarhet og virtuositet.
– Av Gianfranco Bortolato
Konserten er ved Gianfranco Bortolato på obo og Giovanni Dal Missier på piano.
***
Gianfranco Bortolato:
Gianfranco Bortolato was born 1964 in Venice,Italy where he received his first oboe lessons from Bruno Baldan when he was eleven years old gaining Diploma with honours from “B.Marcello Conservatoire in Venice. Since 1986 he has been studying with Pietro Borgonovo at the “Scuola di Musica di Fiesole”(Florence) and then at Musk-Akademie der Stadt Basel where he was awarded the Konzerdiplom In addition, renowned teachers like Maurice Bourgue and Hans Elhorst have contributed to his artistic development.
He has given several soloist performances(Orchestra Sinfonica of Sanremo,I Pomeriggi Musicali di Milano,Orchestra Sinfonica Abruzzese)and has made recordings for Ares,Frequenz,Erato,Nuova Era,Ricordi,Tactus,Rivoalto.
In 2001 he was invited as a member of the jury to the International CompetitionGillet/Fox in the USA. In the same occasion he presented “Parigi o cara”during theIDRS
In May 1995 he became a prize-winner in the Concorso nazionale Vittorio Pitzianti”for oboe held in Venice. He performed ,as an Italian premiere, the “Trittico”for Oboe,Oboe d’amore,English horn and strings of A.Dorati. He presented the “Trittico”at the IDRS at Banff(Canada)as well.
His performance of the A.Dorati’s Trittico in the USA has been the subject of a thesis at the Indiana University As a soloist he has played in Mexico(Festival Cervantino,Festival de Sinaloa,Orquesta Filarmonica de Queretaro, Sinfonica de Aguascalientes, OSUANL
de Monterrey,OSX Xalapa, Sinfonica de Mexico, Camerata de Coahuila,OS de Puebla, Villahermosa etc), Guatemala, (Orquesta Sinfonica de Guatemala) Colombia,Venezuela (Teatro Teresa Carreno),Perù,Australia (Murray River Festival, Ballarat Festival,Sydney festival), Uzbekistan (National Symphony Orchestra), Cuba (Orquesta Sinfonica Nacional) Africa (Etiopia,Kenya,Zambia) Croatia Radio Synphony Orchestra,Astana Opera (Kazakhstan)
Gianfranco Bortolato has been the principal oboe of the Young Italian Philharmony Orchestra He also played at the the Orchestra Sinfonica of Sanremo. (1990-1995) From 1995 to 1998 he played first oboe with I Pomeriggi Musicali di Milano.
He has also collaborated as solo oboe with several other orchestras, including the Orchestra at the Teatro La Scala ,Teatro Comunale di Genova,Orchestra Regionale Toscana the Teatro Regio in Turin, Accademia Nazionale di Santa Cecilia Conductors he has worked with include Riccardo Muti, Yuri Temirkanov, Eliahu Inbal, Gianluigi Gelmetti, Eduardo Mata ,Adam Fischer ,James Conlon ,Charles Dutoit and Daniele Gatti.
He is currently Solo-Oboe of the Orchestra del Teatro dell’Opera in Rome.
He plays an Oboe Yamaha 831
Giovanni Dal Missier:
Ha compiuto gli studi musicali presso il Conservatorio di Musica “B. Marcello” di Venezia sotto la guida del M°. Giorgio Lovato, diplomandosi nel 1992 col massimo dei voti e la lode.
Dal 1993 al 1996 ha frequentato il corso di alto perfezionamento pianistico presso la Fondazione “G. Cini” di Venezia con il M°. Eugenio Bagnoli dal quale è stato definito come “ un pianista serio, con eccezionali qualità e doti musicali…”, e svolgendo parallelamente un’intensa attività solistica e cameristica per importanti rassegne concertistiche in Italia e all’estero.
Nel 1993 ha inoltre frequentato i corsi estivi presso l’Accademia “S. Cecilia” di Portogruaro con il M°. Piero Rattalino, e quelli tenutisi a Vars e a Risoul (Francia) organizzati dall’”Accademie Superieure de Musique d’Aix en Provence” nel ‘90 e ’91.
Già affermato in concorsi nazionali ed internazionali, ha debuttato al Teatro “C. Goldoni” di Venezia con l’orchestra del Conservatorio “B. Marcello” il kammerkonzert K. 414 in La magg. di W.A. Mozart in occasione del bicentenario della morte del compositore sotto la direzione del M° M. Dini Ciacci.
Ha tenuto concerti come solista e camerista in Italia, Francia, Croazia, Inghilterra, Germania, Stati Uniti, Grecia, Turchia, Kenia, Etiopia, Zambia, Sud Africa, Giappone e Cuba.
Invitato in Giappone per 2 stagioni consecutive, nell’aprile 2001 ha debuttato come solista presso la Concert Hall dell’ “Aichi Prefectural Art Theatre” di Nagoya il 2° concerto per pianoforte e orchestra di S. Rachmaninov con la “Nagoya Philarmonic Orchestra” sotto la direzione del M° Takemoto Yasuzo scuotendo grande consenso di pubblico e critica.
A marzo 2005 è stato invitato a far parte della giuria della terza edizione del Concorso Internazionale di pianoforte Ignacio Cervantes e di suonare per l’omonimo Festival il 2° concerto per pianoforte e orchestra di S. Rachmaninov presso il Teatro Amadeo Roldan de La Havana, con l’Orquestra Nacional de Cuba diretta dall M° Enrique Perez Mesa.
A marzo 2006 si è esibito in duo col violinista Nicola Granillo presso il Megaron Musikis di Atene in un recital dedicato ad Astor Piazzolla.
Studia direzione d’orchestra a Venezia con il M° M. Dini Ciacci.
Esperienze Teatrali:
Affascinato dal repertorio operistico e da quello cameristico vocale, ha formato nel 2001 la compagnia da camera “Il QuartettOpera” con la quale ha allestito, in collaborazione col Comune di Venezia e la Fondazione Teatro La Fenice, 15 rappresentazioni dell’opera “L’Elisir d’amore” in una propria riduzione per quartetto d’archi e pianoforte presso Palazzo Mocenigo (2001), Teatrino dei Frari (2002) e Cà Rezzonico (2003) di Venezia rivestendo i ruoli di pianista conduttore e di direttore.
Nel 2002 è stato Direttore Musicale per l’Associazione viennese “Alma” durante il lavoro teatrale “Alma a Venezia”, scritto da Joshua Sobol, diretto da Paulus Manker, interpretato da Milena Vukotic nel ruolo di Alma.
Dal 2003 collabora con la Fondazione Teatro La Fenice di Venezia in veste di Maestro collaboratore.
Dal 2005 è Direttore Musicale dell’Ensemble Musica a Palazzo con il quale sta ottenendo alti riconoscimenti europei come il Premio della critica per la migliore produzione al 41° Festival di Brighton (La Traviata).
Esperienze solistiche con orchestra:
Orchestra del Conservatorio “B.Marcello”, Teatro “C.Goldoni” – Venezia (1991):
W.A.Mozart: kammerkonzert k. 414, Dir. M° M.Dini Ciacci;
Orchestra Philarmonica di Nagoya, Aichi Art Theatre – Nagoya (2001):
S.Rachmaninov 2° concerto Op.18. Dir. M° Takemoto Yasuzo;
Orchestra Nacional de Cuba, Teatro Amadeo Roldan – La Havana (2005);
S.Rachmaninov 2° concerto Op.18, Direttore M° Enrique Perez Mesa.