Alfredo Piatti ble av Liszt og sine samtidige kalt celloens Paganini. Men for Piatti blir virtuositet aldri bare teknisk dyktighet eller akrobatisk forfengelighet, men heller sjelens autentiske uttrykk og hva musikken i seg selv kan formidle. Musikalsk etterstreber han en sann og potetisk utrykksfullhet, der celloen ikke bare fremfører musikken men også snakker til hjertet på den som lytter. Dette er noe som kommer frem i de fine stykkene Canzonetta, Notturno, Siciliana. Alessandro Longo er en noe glemt komponist som virket fra slutten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. Hans Suite op 44 er et vakkert stykke musikk som skaper både triste og livlige bilder hos lytteren. Sonate for cello og piano op.40 av Dmitri Shostakovich er et fascinerende verk fordi her får man et glimt av komponistens formative ungdomsår samtidig som det har en umiskjennelig valør fra hans senere verk. Sonaten er inndelt i fire deler slik den klassiske tradisjonen er, men det er ikke denne formelle inndelingen som er mest interessant. Formen fungerer mer som en beholder der de tekniske og instrumentelle valgene og verkets uttrykksfullhet utgjør dets kvalitet, og som gjør at vi finner det både personlig og introvert.
Konserten er ved den tjue år gamle cellisten Rebecca Ciogli og pianisten Umberto Jacopo Laureti, begge unge og svært lovende italienske musikere som nå er å se på ulike konsertscener. Konserten er et samarbeid med Accademia dei Cameristi,
Program:
Alfredo Piatti: Canzonetta
Notturno
Siciliana
Alessandro Longo: Suite op. 44
preludio – romanza – finale
———
Dmitri Shostakovich: Sonata op. 40
allegro non troppo – allegro – largo – allegro
***
