Filmserie og seminar
Den neorealistiske filmen fornyet både italiensk og internasjonal film etter den andre verdenskrigen. I kjølvannet av filmer som Roberto Rossellinis Rom åpen by (1945) og Vittorio de Sicas Sykkeltyvene (1948) fulgte en rekke filmer som fokuserte på aktuelle sosiale tema, som utfordret dramaturgiske og filmatiske normer, som vektla filming «on location» og som nærmet seg en dokumentarisk stil, slik man kunne se det iRossellinis Rom-film. Den italienske filmteoretikeren og manusforfatteren Cesare Zavattini var blant dem som etterlyste en ny måte å lage film på, et alternativ til oppkonstruerte dramatiske intriger med profesjonelle skuespillere. I stedet skulle filmskaperne ta kamera ut i gatene og skape kontakt med den samtidige sosiale virkeligheten. Resultatet ble en politisering av filmmediet, som ikke nødvendigvis medførte de største publikumstallene, men som kom til å få stor innflytelse på senere italiensk og internasjonal filmskaping. I norsk sammenheng er et sentralt stikkord Arne Skouen.
De neorealistiske sporene har vært tydelige i italiensk film helt frem til i dag, der det sosiale engasjementet er en rød tråd. Den italienske filmindustrien utviklet seg i løpet av 1950- og 60-tallet til å bli den største i
Vest-Europa, der populære og mer mainstream-genrer dominerte, men en rekke filmskapere fikk anledning til å fortsette i fotsporene til de sosialt engasjerte neorealistene. Flere av disse filmskaperne står på
programmet i denne serien om den politiske italienske filmen. En av de sentrale regissørene er Francesco Rosi, som hadde arbeidet med Visconti da han laget den neorealistiske og dokumentarisk inspirerte La Terra Trema (1948), og Rosis Salvatore Giuliano (1962) er nettopp filmet i en dokumentarisk ikke-lineær neorealistisk stil, og forteller historien om en kjent siciliansk mafiøs kjeltring. To andre filmer av samme
regissør er med i vårens serie, Le mani sulla città (Hendene på byen, 1963) som tematiserer politisk korrupsjon forbundet med eiendomsutvikling i etterkrigstidens Italia, samt Il caso Mattei (Affæren Mattei, 1972) om den italienske forretningsmannen Enrico Mattei som døde i en mistenkelig flyulykke i 1962, og igjen er det den karakteristiske dokumentariske stilen som særpreger filmen. I drama-dokumentaren Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo, 1966) gjenskapes den brutale frigjøringskampen i forbindelse med Algeries kamp for selvstendighet fra fransk kolonistyre. Elio Petris Indagine su un cittadino al di sopra di ogni sospetto (Undersøkelse av en medborger hevet over enhver mistanke, 1970) vant både Oscar som beste
utenlandske film og pris i Cannes, og viser oss historien om en høyerestående polititjenestemann
som begår et kynisk drap. I Sbatti il mostro in prima pagina (Sett monstret på forsiden, 1972) av Marco Bellocchio er det en høyrevridd presse som utgjør den tematiske interessen.
Filmserien bringer oss helt fram til vår egen tid og til 2008 da Paolo Sorrentinos film Il Divo om den tidligere italienske statsministeren Giulio Andreotti hadde premiere. En artikkel i The Guardien i mars
2009 knytter forbindelsen mellom Il Divo fra 2008 og den italienske neorealistiske tradisjonen på denne måten: «Il Divo renews another major strand in the Italian cinema of the 1960s that emerged out of neorealism…»
Det er spesielt filmene til Francesco Rosi som i denne forbindelse fremheves, og som utgjør forbindelseslinjer og sammenhenger i den politiske italienske filmens historie.
Ove Solum, Institutt for medievitenskap,Universitetet i Oslo
.