Med Alberto Sordi og Eduardo De Filippo
Torsdagsfilmen på IIC – Den italienske roadmovie
Tutti a casa er en road movie litt forut for sin tid, med menneskelig varme og sannhetsgehalt. Filmen beskriver en av de mest dramatiske situasjonene i italiensk senere historie og er en eksemplarisk fortelling om begivenhetene i livet til en hel generasjon og et symbol på hele det italienske folkets historie. Filmen står på listen over 100 verneverdige italienske filmer som Venezia biennalen har satt opp. Tekstet på italiensk
Den italienske roadmovie:
Roadmovien forbindes tradisjonelt sett med amerikansk film og sjangeren oppsto på 60-tallet der “Easy Rider” (1969) regnes som trendsetteren. Hovedtema for sjangeren er reisen, en reise uten mål som går gjennom vidstrakte landskap og glemte landsbyer. Filmen viser således reisen i seg selv, men der reisen også utløser en gnist som fører til en forvandling hos hovedpersonene.
Også i den italienske filmen er det mulig å foreta en reise gjennom roadmovien. Vi vil finne igjen typiske karakteristika allerede lenge før 1969 som jo regnes som den “offisielle” starten på sjangeren. Hvis vi utvider kategorien i forhold til de filmene vi presenterer i herværende serie, kan vi nevne Viaggio in Italia av Roberto Rossellini og La Strada av Federico Fellini. Men sjangerens mest typiske elementer, særlig når det gjelder de psykologiske og menneskelige aspektene, kommer virkelig tydelig frem for første gang i Tutti a Casa fra 1960; likevel er det vanlig å regne Dino Risis Il Sorpasso fra 1962 som den første egentlige italienske roadmovie. Det er denne Dennis Hopper selv har sagt han lot seg inspirere av da han laget Easy Rider. Videre tok flere italienske komedier på 80-tallet opp reisen som tema, selvom de ikke brukte alle elementene ved sjangeren. Derimot kommer roadmovien tilbake for fullt med Gabriele Salvatores første filmer. Hans filmer har dessuten klare henvisninger både til westernfilmen og roadmovie-sjangeren fra 70-tallet. Sjangeren har så igjen dukket opp de siste tiårene i ulike filmer som fremhever reisens og fluktens potensialer både som en måte å utforske det italienske landskapet på, gjerne for å sette fingeren på noe, men også der reisen har en utløsende effekt for selvransakelse.